søndag 7. juni 2009

Tanker i hverdagen

Når jeg sitter hjemme alene om dagen eller når jeg våkner om natten, da kommer tankene. Jeg er ikke redd for å dø, men redd for hva som skjer i fremtiden. Vil jeg få en hjertetransplantasjon eller vil jeg ikke. Jeg tenker på om alderen begynner å tale "mot" meg siden jeg måtte gå den lange omveien med en lungeoperasjon for ca 9 måneder siden. Jeg tenker på om jeg noen gang får oppleve å se barnebarna vokse opp. Blir jeg noengang sterk nok til å kunne følge de opp og kunne gi en hjelpende hånd til både barn og barnebarn? Siden både mine barn og den ene sønnen til Vigdis bor i området rundt Oslofjorden, den andre sønnen bor i Montana, USA, så blir det for langt å reise dit for et kaffebesøk e.l.
Vi har sånn smått tenkt på å flytte sørover til området Moss/Rygge når Vigdis kan gå av med AFP om to år og dersom helsa mi vil klare en flytting. Da starter vi i såfall på nytt et sted nærmere våre barn og barnebarn. Når det er sagt: vi bor godt og trives veldig godt her i Trondheim.
Vi er begge to fullt vitende om at dersom det ikke blir en hjertetransplantasjon for meg, så vil det bli "styrt avvikling".
Det er enkelte ganger både om natten og på dagen, at jeg får følelsen av ikke å få nok luft. Det sitter nok mest "mellom øra". Da er det greit å bruke den lærdommen vi lærte på Sjøforsvarets Dykker og Froskemannskole. Når vi skulle skifte til ny luftflaske som ble senket ned til oss, og sende opp den vi hadde dykket med, ble det en stund uten tilgang på oksygen. Dette krevde en helt spesiell teknikk om å holde seg rolig, benytte den luften en hadde i lungene og jobbe konsentrert med å skifte flasken. Denne teknikken har nok hjulpet meg ofte i de siste månedene.

Jeg føler også at jeg ikke strekker til. Føler at jeg må overlate for mye til Vigdis. Hun må gjøre mye uten hjelp fra meg. Handle f.eks (Hun har ikke E i sertifikatet sitt, og kan derfor ikke skyve meg i rullestol og ha handlevogna på slep). Den gang jeg traff Vigdis, var jeg åpen på at jeg hadde hjerteproblemer. At det skulle bli så ille som det nå er, hadde jeg ikke i mine tanker den gang. Jeg sa derfor at noen sykepleier trengte jeg ikke. Slik ble det ikke. Nå må hun stelle såret mitt flere ganger pr dag, tørke ut av det slik at det ikke får satt seg infeksjon i det på nytt. Hun har fått en stor belastning lagt på sine skuldre som hun ikke fortjener. Jeg skulle så gjerne ha spart deg for det Vigdis!
Du må forsake mye pga meg. Selv det å besøke din far som er dement, får du ikke gjort så ofte du ville. Hadde jeg vært i bedre form ville det ikke vært noe problem, men nå trenger jeg hjelp fra deg hele tiden.

Jeg har også to søsken med hver sin flotte ektefelle. Jeg skulle ønske jeg kunne hatt oftere kontakt med dem. Hvor glad jeg er i dem, har virkelig godt opp for meg etter at jeg mistet min bror så altfor tidlig sommeren 08. Han ble trossalt bare 58 år.Dersom den geografiske avstanden blir litt mindre mellom oss, vil det bli mulig å ha oftere kontakt. Ikke det at jeg planlegger å "renne ned" dørene hos dem, de har sine egne familier. Mulighetene er større for å treffes en gang i mellom dersom flytting sørover lar seg gjøre.

1 kommentar:

  1. Hej älskade vän! Välkommen till bloggvärdn. Att läsa din blogg är som att läsa min egen innan jag blev transplanterad... det gör ont i mig att läsa och jag fäller en tår. Känner igen mig så väl i dina tankar...
    Du måste bara bita fast i bordskanten och ha din dröm framför dig, bit tag hårt och se till att klara detta..Simdax är en utmärkt medicin som kommer få dig att må lite bättre ett tag - du känner att du får lite mera livskvalite, för det är ju det det handlar om just nu..
    Massor med kramar till dig och Vigdis.
    Jag har lagt in din blogg i min blogglista..

    SvarSlett