I dag kom den etterlengtede beskjeden

Endelig kom beskjeden om at jeg blir satt på transplantasjonslista fra fredag av.
Det er bare en siste undersøkelse som skal taes. Det er blodsukkertesten som skal taes 4 ganger i løpet av 24 timer. Det er for å utelukke at jeg har diabetes. I morgen så skal vi ha samtale med ernæringsfysiolog og transplantasjonssykepleier. Der blir alt det formelle rundt reisen til Rikshospitalet når telefonen ringer, lagt opp. Likedan vil jeg få utdelt noen tabletter som skal taes når de ringer. Det er tabl som setter ned imunforsvaret mitt. Noe som er helt nødvendig før selve transplantasjonen blir foretatt.
Vi regner med at vi er hjemme i morgen kveld(onsdag). Det blir nok et glass vin da for å feire.

Tør ikke slippe jubelen helt løs enda....

Nå har kirurgen som opererte meg vært å sett på sårhula.
Han hadde ingen betenkeligheter med å erklære den fri for bakterier som kan være til hinder for transplantasjon. I morgen skal jeg gjennom ultralyd av hjerte og høyresidig hjertekateterisering Ved denne hjertekateteriseringen måler de trykket mellom hjerte og lunger. Sist gang de målte den var alt fint, og alle tror at det fortsatt er bra. Er bare slike ting som må gjøres med jevne mellomrom frem til nytt hjerte er transplantert. Fra i natt blir det fasting, så i morgen blir det ingen kaffe eller frokost på meg. Dvs at de går nå videre med utredning mhp nytt (pent brukt) hjerte. Vi er et stort skritt nærmere målet nå.
Det er en person jeg ikke kan få takket nok ifm at sårhula er blitt så bra. Og det er ene og alene Vigdis og hennes sykepleiefaglige kompetanse som skal ha all ære av godt sårstell.

Innlagt på Rikshospitalet

Etter en grei flytur fra Trondheim, ble vi møtt av en trykkende varme i Oslo.
Turen gikk fint og natten ble tilbrakt på pasienthotellet. I går kveld da det begynte å bli værende for meg ute, samt at RBK vant, så bevilget vi oss en glass vin på uteplassen til hotellet.
Da vi kom hit på sengeposten, fikk vi raskt snakket med overlegen. Han var klar på det at å komme på transplantasjonslista, er det sårhula som avgjør. De må være helt sikker på at sårhula ikke kan gi infeksjon ved en evt. transplantasjon. Thorax kirurg skal se på den senere i dag. Skal også på røntgen Thorax.
Vi krysser fingrer og tær!

Reisen til Rikshospitalet, dagen før dagen

I dag er det den store pakkedagen.
Når jeg ser hva Vigdis har lagt frem av tøy som skal med, så lurer jeg på om vi skal flytte, eller bare bli borte i noen dager.
En fordel med å komme på Rikshospitalet er at der har sykehus-skjortene brystlomme slik at jeg kan ha med meg brilleetui hele tiden.
Slike skjorter har de ikke på St. Olav. Ser ikke på dette som noen stor sak, slik at jeg hverken har fremmet saken for pasientombudet eller brukerutvalget. Men det er det eneste jeg ikke er helt fornøyd med når det gjelder alle mine opphold på St. Olavs hospital

Varmt idag!

Merker varmen ja. Det kom fort og brutalt hit til Trøndelag. Det er greit å venne seg varmen litt her hjemme før vi reiser til Oslo. Vi ser at meteorologene melder veldig varmt der også. Da blir i hvertfall ikke overgangen så brutal.

Merker at alderen trykker på også, for nå klemmer skoene meg mer en damene.

Sol, sommer og hjertesvikt

Dette er en kombinasjon som ikke er helt enkel for oss som har alvorlig hjertesvikt.
Jeg holder meg unna øl, spekemat osv.hele året. Salt MÅ vi holde seg unna. Nå som gradestokken kan stige godt over 20 gr, er det spesielt viktig å få i seg nok drikke. Det går på saft, Farris og appelsinbrus for å få litt forandringer. Selvfølgelig kan jeg drikke rent vann også, men da må det "tilbringe" en stund i kjøleskapet før det smaker meg. Drikker det også. Vannmelon er også godt.
Siden jeg går på Marevan (blodfortynnende), så er det mye jeg må være forsiktig med. Kål bl.a. For mange er det en selvfølge å bruke kinakål eller salathode i en frisk sommersalat til grillmaten. Vigdis er blitt flink til å lage en god salat uten kål. Er så mye annet vi kan bruke, mango f.eks. Kjøpe ferdig marinert kjøtt er jo blitt populæret. Jeg foretrekker å lage marinaden selv, for da vet jeg hva det er i den og saltinnholdet minimaliseres.
Men hva gjør vel det at jeg må begrense inntaket av mye godt. Jeg har tross alt et godt liv på min måte. Jeg er også imponert over at Vigdis så lett klarer å følge meg.

St. Hans. Mange gode minner

Nå når jeg ikke klarer å delta på feiring av St. Hans, så tenker jeg tilbake på alle de fine feiringene jeg hadde hjemme på Feste i Rygge. Så vidt jeg kan huske så prøvde mine foreldre å legge selve feiringen til nærmeste lørdag. Da ble familie og venner invitert. Grillet og spiste på plenen, før vi gikk ned på stranda. Er så heldig at eiendommen har strandrett og avstanden er ikke lang. Men dette var i tiden før vi fikk såkalt global oppvarming, så det var gode varme kvelder.
Vi hadde bål på stranda, og de som var voksne, smakte vel på noe sterkere en brus. Men kan ikke huske at det noen gang var det en kan kalle fyllefest. Er vel derfor at jeg har så mange gode minner fra den tiden. Mener å huske at min bror, Runar, en gang satte vår far i trillebåra for å hjelpe han hjem. Men det var nok mer for morro en nødvendig.
Runar og hans fine familie har flere ganger samlet familien på Feste St. Hansaften. De rigget opp telt og satt ut bord og stoler til alle. Det er Runar som har overtatt barndomshjemmet. Vi har mange gode minner fra disse familiesammenkomstene. Tidligere var vi alltid klare til å kjøre sørover på kortvarsel.

Kontroll hos kardiolog

Var til kontroll hos kardiologen i dag. Var ikke bare lystige nyheter han hadde. Hjertet er litt forstørret sammenlignet med siste ultralyd. Pumpefunksjonen er omtrent som før, og han var nesten helt sikker på at jeg har fått atrieflimmer igjen. Om dette skal gjøres noe med er vel tvilsomt, men han skal diskutere det med en "rytmespesialist". Vekta øker også. Derfor blir det mer vanndrivende tabletter nå. Vi observerer blodtrykket i tilfelle det blir litt lavt.
Vi er fortsatt forsiktig optimister,men tar ingen ting for gitt. Neste uke vet vi om legene ved Rikshospitalet sier nei til transplantasjon eller om de sier ja til transplantasjonslista nå eller litt senere. Såret ser i allefall rent ogfint ut.

Det går likar no!

Nå må jeg hele tiden tenke på at jeg ikke er friskere selv om jeg fikk Simdax. Det er bare lettere å leve.
I går så greide jeg å gå ut til bilen og kjøre til mitt lokale NAV-kontor for å levere alle papirene som var nødvendig, slik at de ordner med billett til Oslo søndag 28. Jeg er så heldig at jeg har handikapp-plass til bilen rett utenfor døren her vi bor, og det var også ledige handikapp-plasser rett utenfor NAV-kontoret. Dette gjorde at jeg klarte å gå disse metrene uten å måtte ha "sofatid" i lang stund etterpå.
Jeg må tilstå at jeg kjører automatgearet bil. Jeg hadde nok ikke greid å kjøre bil med "3 pedaler" i bytrafikken.
I går kveld fikk vi også familiebesøk. Bror til Vigdis, Steinar med sin Jorid kom. Det var deilig å kunne sitte i stolen og prate med de, og slippe å måtte legge seg på sofaen under besøket og likedan etterpå. Vigdis fikk ha sofaen i fred for meg i går.
I dag så skal jeg lage ertesuppe, Vigdis er ute å handler og etterpå så må hun vaske vinduer. Det regner, men vinduene skal vaskes uansett. Hun har også hengt opp nye kjøkkengardiner. Vet ikke hvor mange ganger kjøkkengardinene er skiftet i år jeg. Har mistet tellingen.


Dagens ordspråk: Du og samvittigheten er ett. Den vet alt du vet, og den vet at du vet det.

Simdax behandling

I går kveld ble jeg utskrevet fra sykehuset. Det er lenge siden jeg har pustet så lett og det er godt å være hjemme igjen.
Jeg har nå gjennomgått en 24 timers behandling med Simdax. De timene "fastlåst" til senga på overvåkningen var verd det, da jeg har god effekt av behandlingen. Under behandlingen hadde jeg ingen bivirkninger. Måtte tilbringe ett døgn på sengeposten B8 etter jeg var ferdigbehandlet, men hva gjør vel det. Der er det godt å være. Betjeningen der er bare helt suverene. Det er de nok sikkert på resten av sykehuset også, men jeg har liten erfaring med andre sengeposter. B 8 er nok blitt mitt andre hjem. Tenk! jeg klarte å gå i gangen på sengeposten. Går riktignok i "skilpaddefart", men hva gjør det, så lenge jeg kan bevege meg noen få meter uten å tilbringe lang tid på sofaen etterpå.
Nå håper jeg at behandlingen varer i noen uker slik at reisen til Rikshospitalet den 28 blir lettere å klare.

Et stykke videre

I dag får Roar behandling med Simdax - et intravenøst drypp han skal ha i ett døgn. Han ligger på overvåkningen mens behandlingen pågår. Hensikten med behandlingen er at hjerte skal pumpe litt bedre en stund, og det vil igjen gjøre at det blir lettere å puste. Virkningen kan vare 2-3 uker. Ikke alle pasienter får god virkning av denne behandlingen, derfor er vi begrenset optimister med hensyn til hvor god effekt Roar får av den. Vi er spente på de neste dagene!
En god nyhet er også at Roar legges inn ved Rikshospitalet 29 juni. Vi reiser ned søndag 28 juni. Da får vi en avgjørelse på hva som kan vente oss i fremtiden. Selvfølgelig håper vi han settes på lista, men vi er nøkterne i vår optimisme. Vi tar ingen ting for gitt før endelig svar foreligger - og det er det bare legene ved Rikshospitalet som kan avgjøre. Dette kalles i beste fall bare for spenning i hverdagen!

Innleggelse igjen!

I dag ble det på nytt en akutt innleggelse. Roar var mer tungpust og mer medtatt enn vanlig etter morgenstellet på badet. Svært sliten! Han ble straks hentet i ambulanse og fikk surstoff med en gang. Ambulansen gjorde veien kort og raskt unna ned til St. Olav. Klarte ikke snakke sammenhengende og heller ikke besvare alle spørsmål fra ambulansefolkene, sykepleierne eller legene. Jeg svarte for han - Roar nikket bekreftende.
Vi håper og tror at de begynner behandling med Simdax i morgen. Vet at han føler seg veldig trygg på B8 og synes han får god behandling. Tusen takk til alle hjelpende og omsorgsfulle sykepleiere som tar vare på oss begge to. Alle ved hjertemedisinsk avdeling har gjennom flere år fulgt opp Roar veldig godt - vi er begge veldig takknemlige for det. Tusen takk til alle sammen.
Søndagen ble slett ikke som planlagt, men,men ... sånn er livet.
Vigdis

Når kreftene ikke strekker til.

Da må en forsake mye. Jeg føler meg ofte direkte asosial, selv og jeg ikke vil være det. I morgen så er vi invitert i kombinert 2 x 60-årsdag og sølvbryllupsdag. Vigdis må dra alene dit. Mine krefter strekker ikke til. Men hun har vært snill med meg. Har kjøpt inn både smågodt og brus til min lørdagskveld! Likedan måtte jeg si neitakk til å delta på sommeravslutningen til visitorene.
Men som et arabisk ordtak sier: Den som har helse har håp, den som har håp har alt.
Håpet om bedre helse har jeg fortsatt.

Vil du spørre om noe og være anonym?

Dersom du har lest min blogg, så er det kanskje ting du lurer på. Bruk da gjerne min e-mailadresse: r-osu@online.no dersom du har noe på "hjertet" men ikke vil offentliggjøre det.

En typisk dag

Hvordan får jeg dagene til å gå? Det er det mange som spør om. Blir dagene lange?
Nei, de blir ikke det. Jeg hører mye på radio enten NRK1 eller Scansat http://www.scansat.no/ Det er en fin radio for voksne som sender masse fin musikk, og de har kveldsprogram fra kl 22 som vi lytter på nesten hver kveld. Den eneste gangen på dagen at radioen er avslått, er under nyhetene på TV og dersom det er helt spesielle tv-program vi vil se på.
Når jeg står opp på morgenen bruker jeg en times tid på Adressa og drikker et par kopper kaffe. Deretter så skal mange aviser leses på internett. Jeg kan også tilbringe mange timer om dagen, enten på sofaen eller i godstolen. Da finner jeg fred i å se på akvariet. Der er det ulike "bilder" hele tiden.
Noen dager så er jeg i så god form at jeg klarer å lage middag til Vigdis kommer hjem. Det er desverre ikke bestandig hun kommer hjem til ferdig middag. Slik går nå dagene da. Jeg har prøvd lydbok, men dessverre jeg sovner.

Tankene kom i natt igjen

Skulle så gjerne ha visst noe om hva fremtiden vil bringe. Jeg føler at jeg legger for mye begrensninger på hva Vigdis kan gjøre også. I løpet av de årene vi har bodd her på Tiller, så har Vigdis opparbeidet hage og flere blomsterbed. Hun har koset seg med dette. Nå som vi ikke vet hva sommeren vil bringe, så har hun ikke "turt" å kjøpe inn sommerplanter. Derfor er det bare blitt begrenset til 3 urner på terrassen med blomster i.

Oppturer og Nedturer.

I det siste året har det nok blitt mest nedturer.
For 1 år siden så merket jeg at helsa var blitt så dårlig at jeg ikke klarte å holde båten i stand lenger. Jeg måtte ha hjelp til alt. Da var det bare en ting å gjøre; å selge båten.
Jeg har i flere år vært visitor i fengselet . Utover høsten 08 merket jeg at jeg ikke klarte å gå fra der hvor jeg måtte parkere bilen og inn i fengslet. Dette gjorde at jeg måtte sykemelde meg fra Visitortjenesten. Det ble vel den største nedturen. Jeg likte veldig godt å være visitor. Det ga meg mye tilbake å få ha den æren av å kunne besøke innsatte på cella og ha en fortrolig samtale med de.

Så kom de helsemessige nedturene på rekke og rad. Først at jeg måte gjennomgå en lungeoperasjon før det i det hele tatt ble aktuelt å komme på transplantasjonslista. Deretter alle komplikasjonene som skjedde med sårhula i ettertid.
Utover våren har jeg merket hjertesvikten mer og mer. Vekta går opp og alt blir tyngre. Har mange ganger sagt i spøk at nå må jeg melde midlertidig flytting til St. Olavs hospital.
Min mor døde først på året . Jeg var innlagt på sykehuset og fikk ikke tatt avskjed med henne. Vigdis deltok i bisettelsen. Det var en tung dag, men heldigvis så har jeg en meget god venn i Fengselspresten i Trondheim Fengsel. Hun satt sammen med meg på sykehuset da min mor ble bisatt. Takk Inger for at du hjalp meg i den tunge stunden.

Den store oppturen hadde jeg i begynnelsen av Mai måned. Min bror inviterte til konfirmasjon, og takket være at det er flyplass i Rygge med direktefly Trondheim -Rygge, så klarte jeg/vi å ta turen. Det passet også slik at min datter var uten barn den helga, slik at jeg kunne benytte sofaen hos henne til å hvile ut etter reisen, og tilbringe endel timer både i forkant og etterkant av konfirmasjonsselskapet. Derfor fikk jeg anledning til å få være tilstede under hele selskapet, og jeg storkoste meg hele tiden.
Min datter hadde ordnet rullestol for meg for å ha i den helga. Min sønn kjørte meg i rullestolen inn på kirkegården. Der la jeg ned blomster ved gravstedet til min bror. Det ble tungt psykisk og vite at han ligger der. Deretter besøkte jeg gravstedet til mine foreldre og la også ned blomst der. Det var litt lettere psykisk, da det tross alt er "rett generasjon". Men tungt var det også.

Da sårhula ble "friskmeldt" for to uker siden, ble det en ny stor opptur for meg. Jeg vet at Rikshospitalet har mottatt friskmeldingen skriftelig. Nå håper jeg det snart kommer brev om innleggelse, slik at jeg kan få endelig beskjed om det blir hjertetransplantasjon. Får inderlig håpe at den beskjeden blir en ny opptur.

Tanker i hverdagen

Når jeg sitter hjemme alene om dagen eller når jeg våkner om natten, da kommer tankene. Jeg er ikke redd for å dø, men redd for hva som skjer i fremtiden. Vil jeg få en hjertetransplantasjon eller vil jeg ikke. Jeg tenker på om alderen begynner å tale "mot" meg siden jeg måtte gå den lange omveien med en lungeoperasjon for ca 9 måneder siden. Jeg tenker på om jeg noen gang får oppleve å se barnebarna vokse opp. Blir jeg noengang sterk nok til å kunne følge de opp og kunne gi en hjelpende hånd til både barn og barnebarn? Siden både mine barn og den ene sønnen til Vigdis bor i området rundt Oslofjorden, den andre sønnen bor i Montana, USA, så blir det for langt å reise dit for et kaffebesøk e.l.
Vi har sånn smått tenkt på å flytte sørover til området Moss/Rygge når Vigdis kan gå av med AFP om to år og dersom helsa mi vil klare en flytting. Da starter vi i såfall på nytt et sted nærmere våre barn og barnebarn. Når det er sagt: vi bor godt og trives veldig godt her i Trondheim.
Vi er begge to fullt vitende om at dersom det ikke blir en hjertetransplantasjon for meg, så vil det bli "styrt avvikling".
Det er enkelte ganger både om natten og på dagen, at jeg får følelsen av ikke å få nok luft. Det sitter nok mest "mellom øra". Da er det greit å bruke den lærdommen vi lærte på Sjøforsvarets Dykker og Froskemannskole. Når vi skulle skifte til ny luftflaske som ble senket ned til oss, og sende opp den vi hadde dykket med, ble det en stund uten tilgang på oksygen. Dette krevde en helt spesiell teknikk om å holde seg rolig, benytte den luften en hadde i lungene og jobbe konsentrert med å skifte flasken. Denne teknikken har nok hjulpet meg ofte i de siste månedene.

Jeg føler også at jeg ikke strekker til. Føler at jeg må overlate for mye til Vigdis. Hun må gjøre mye uten hjelp fra meg. Handle f.eks (Hun har ikke E i sertifikatet sitt, og kan derfor ikke skyve meg i rullestol og ha handlevogna på slep). Den gang jeg traff Vigdis, var jeg åpen på at jeg hadde hjerteproblemer. At det skulle bli så ille som det nå er, hadde jeg ikke i mine tanker den gang. Jeg sa derfor at noen sykepleier trengte jeg ikke. Slik ble det ikke. Nå må hun stelle såret mitt flere ganger pr dag, tørke ut av det slik at det ikke får satt seg infeksjon i det på nytt. Hun har fått en stor belastning lagt på sine skuldre som hun ikke fortjener. Jeg skulle så gjerne ha spart deg for det Vigdis!
Du må forsake mye pga meg. Selv det å besøke din far som er dement, får du ikke gjort så ofte du ville. Hadde jeg vært i bedre form ville det ikke vært noe problem, men nå trenger jeg hjelp fra deg hele tiden.

Jeg har også to søsken med hver sin flotte ektefelle. Jeg skulle ønske jeg kunne hatt oftere kontakt med dem. Hvor glad jeg er i dem, har virkelig godt opp for meg etter at jeg mistet min bror så altfor tidlig sommeren 08. Han ble trossalt bare 58 år.Dersom den geografiske avstanden blir litt mindre mellom oss, vil det bli mulig å ha oftere kontakt. Ikke det at jeg planlegger å "renne ned" dørene hos dem, de har sine egne familier. Mulighetene er større for å treffes en gang i mellom dersom flytting sørover lar seg gjøre.

Jeg merker hjertesvikten mer og mer

For ca 2 år siden følte jeg at jeg på en måte kunne leve litt "normalt". Være sosial sammen med andre i selskap osv.
Dessverre så har jeg begynt på en "nedoverbakke" som bare blir brattere og brattere. Det hjalp jo ikke at jeg fikk infeksjon i sårhula som svekket meg ytterligere heller da. Nå klarer jeg ikke å gå mange metrene før jeg er totalt utslitt, selv med veldig rolig gange. (skilpadden går raskere!) Derfor må jeg bruke rullestol når avstanden til dit jeg skal er lengre enn ca 60 -80 meter, og jeg må ha fremdrift av en metangass drevet "maskin"- som oftes er dette Vigdis. Bare det å barbere seg seg er litt av en "arbeidsøkt". Å vaske håret er noe jeg ikke orker, så der må jeg ha hjelp av Vigdis. Dusjstol må jeg bruke når jeg skal dusje. Vigdis har kjøpt badekåpe i frotte som jeg tar på meg etter dusjen, for det er for slitsomt å bruke badehåndkle. Derfor bruker jeg badekåpe til å tørke kroppen etter dusjen. Er avhengig av at Vigdis hjelper meg også ved dusjing.
Jeg må legge meg på sofaen og hvile en stund etter alt jeg gjør. Har noen vært her på besøk i mer enn et par timer, så er jeg utslått og må ha sofatid. Dette er spesielt tungt da jeg ikke orker å ha småbarn rundt meg, slik at jeg må holde meg hjemme dersom jeg vet at det er småbarn tilstede dit jeg er bedt. Større selskap med mange mennesker klarer jeg heller ikke.
Jeg er veldig glad for at jeg har en så flink fastlege som følger meg opp og tar "ting" alvorlig. Likedan kan jeg ikke få rost personalet ved St. Olavs hospital som har behandlet meg gjennom lang tid, godt nok. De er bare fantastiske!
Nå er igjen vekta på vei oppover igjen, og pusteproblemene tiltar. Tar vel ikke så mange dagene før jeg igjen må innlegges. Nå har legene vurdert å prøve med noen medisiner som heter Simdax. Dette er en kostbar medisin og noe utover det kan jeg ikke om behandlingsform osv.

Problemene starter!

Det er blitt 22 desember 08. Vigdis er på Stjørdal en tur for å få fikset håret til jul. Jeg hadde ikke følt meg i form den dagen. Derfor ba hun noen naboer å stikke innom meg, da hun ville bli borte i noen timer. Når hun kommer hjem igjen, så ligger jeg på sofaen under et pledd og fryser. Ut over kvelden så turde vi ikke lengre og det ble ringt etter legevakta, som kom fort. Resultatet ble øyeblikkelig innleggelse på St. Olavs Hospital, Infeksjonsavd. Jeg ble lagt på enerom på avdelingen, så jeg forsto selv at jeg var veldig syk, selv om jeg ikke ville innrømme det da. Prøver av "sårhula" ble tatt og på juleaften kom beskjeden. Det var påvist gule Stafylokker. Dermed ble det isolat og pleierne måtte ikle seg smittefrakker hver gang de skulle stelle meg. Matlysten forsvant og jeg måtte få ernæring intravenøst. Ble tilbudt et glass konjakk på juleaften Sa selvfølgelig ja takk til det,men jeg klarte ikke å få tømt glasset før 2 juledag. Så jeg var nok syk.
Den 10 januar fikk jeg komme hjem på helgeperm for da hadde jeg blitt frisk nok til å være hjemme noen timer. Det var vanskelig å ta knekken på de Gule Stafylokkene. Rikshospitalet ble koblet inn, og jeg ble innlagt på Rikshospitalet, Thorax kirugisk avd den 15 februar. Her begynte de å behandle sårhulen med Hydrogenperoksid 3 %. Altså de rett og slett "kokte" vekk bakteriene. 25 februar satt vi igjen kursen hjemover og resten av sårbehandlingen skulle fåretaes av Vigdis. En lege fra Infeksjonsavd her skulle gi beskjed om når sårhula kunne "friskmeldes" og beskjed skulle sendes Rikshospitalet. Endelig den 25 mai, erklærte hun den for friskmeldt og brev ble sendt Rikshospitalet.

Oppholdet på Rikshospitalet

Når vi ankom Rikshospitalet merket jeg med en gang at her kom det til å bli godt å være. Jeg ble møtt av en blid, flink sykepleier. Jeg oppdaget fort at det var ikke bare hun som var blid og veldig flink. Det var de alle sammen som var på avd. Leger, sykepleiere og hjelpepleiere. Alle sto på slik at en pasient kunne føle seg trygg, og oppholdet skulle bli best mulig for pasienten. Oppholdet ble litt lengre en "planlagt", slik at jeg var så heldig at jeg ble kjent med 5 stk som nettopp hadde gjennomgått en hjertetransplantasjon. Spesielt godt kjent ble vi med Bibbi og hennes samboer og "humørklumpen" Terje. Men jeg fikk også god kontakt med en ungdom fra Vestlandet, en fra Karmøy og en fra Tønsberg. Siden oppholdet ble så langt for meg, så ble jeg godt forberedt når det gjalt opptrening samt opp og nedturer for de. Dette styrket meg slik at jeg mener at jeg er godt forberedt dersom jeg er så heldig å blir satt på lista og får gjennomført en Transplantasjon. Å se hva dere klarte mer og mer for hver dag, ga meg mye. Så en stor takk til dere som tråkket opp "stien for meg". Å gå den skal jeg selv klare.

Litt historie

I juni i 2008, fortalte min Kardiolog meg at han ville utrede meg mhp en eventuell hjertetransplantasjon. Denne forhåndsutredningen gjennomgikk jeg på St. Olavs Hospital og resultatet ble sendt til Rikshospitalet. Etter en kort stund fikk jeg tilbakemelding om at de ville vurdere meg videre for en eventuell hjertetransplantasjon, og i slutten av oktober 08 ble jeg innlagt ved hjertemed avd på Rikshospitalet. Men en kan jo ikke bare "surfe" gjennom livet. Noen tilbakeslag må en ha. Under utredningen fant legene ved Rikshospitalet at jeg hadde noe væske som det var funnet bakterier i på høyre lunge. Disse måtte fjernes og den eneste muligheten å gjøre det på, var å operere, og et pleurokutant vindu ble anlagt. Operasjonen gikk greit den og etter ca 2 uker kunne jeg reise hjem.