Oppturer og Nedturer.

I det siste året har det nok blitt mest nedturer.
For 1 år siden så merket jeg at helsa var blitt så dårlig at jeg ikke klarte å holde båten i stand lenger. Jeg måtte ha hjelp til alt. Da var det bare en ting å gjøre; å selge båten.
Jeg har i flere år vært visitor i fengselet . Utover høsten 08 merket jeg at jeg ikke klarte å gå fra der hvor jeg måtte parkere bilen og inn i fengslet. Dette gjorde at jeg måtte sykemelde meg fra Visitortjenesten. Det ble vel den største nedturen. Jeg likte veldig godt å være visitor. Det ga meg mye tilbake å få ha den æren av å kunne besøke innsatte på cella og ha en fortrolig samtale med de.

Så kom de helsemessige nedturene på rekke og rad. Først at jeg måte gjennomgå en lungeoperasjon før det i det hele tatt ble aktuelt å komme på transplantasjonslista. Deretter alle komplikasjonene som skjedde med sårhula i ettertid.
Utover våren har jeg merket hjertesvikten mer og mer. Vekta går opp og alt blir tyngre. Har mange ganger sagt i spøk at nå må jeg melde midlertidig flytting til St. Olavs hospital.
Min mor døde først på året . Jeg var innlagt på sykehuset og fikk ikke tatt avskjed med henne. Vigdis deltok i bisettelsen. Det var en tung dag, men heldigvis så har jeg en meget god venn i Fengselspresten i Trondheim Fengsel. Hun satt sammen med meg på sykehuset da min mor ble bisatt. Takk Inger for at du hjalp meg i den tunge stunden.

Den store oppturen hadde jeg i begynnelsen av Mai måned. Min bror inviterte til konfirmasjon, og takket være at det er flyplass i Rygge med direktefly Trondheim -Rygge, så klarte jeg/vi å ta turen. Det passet også slik at min datter var uten barn den helga, slik at jeg kunne benytte sofaen hos henne til å hvile ut etter reisen, og tilbringe endel timer både i forkant og etterkant av konfirmasjonsselskapet. Derfor fikk jeg anledning til å få være tilstede under hele selskapet, og jeg storkoste meg hele tiden.
Min datter hadde ordnet rullestol for meg for å ha i den helga. Min sønn kjørte meg i rullestolen inn på kirkegården. Der la jeg ned blomster ved gravstedet til min bror. Det ble tungt psykisk og vite at han ligger der. Deretter besøkte jeg gravstedet til mine foreldre og la også ned blomst der. Det var litt lettere psykisk, da det tross alt er "rett generasjon". Men tungt var det også.

Da sårhula ble "friskmeldt" for to uker siden, ble det en ny stor opptur for meg. Jeg vet at Rikshospitalet har mottatt friskmeldingen skriftelig. Nå håper jeg det snart kommer brev om innleggelse, slik at jeg kan få endelig beskjed om det blir hjertetransplantasjon. Får inderlig håpe at den beskjeden blir en ny opptur.