Ikke sykling på meg i Växjö

I går fikk jeg beskjed om jeg ikke må belaste slik at jeg får smerter. Legene har ikke funnet ut noe eksakt, men tror at det er ett brist i de stumpene av ribbena som står igjen bak mot ryggen. Men det kan også være at når jeg kastet den vesle pakken skadet jeg en muskel eller nerve som kom bort i kanten av bitene.
Uansett, jeg får ikke lov å sette meg på sykkelen før alle smertene er borte. Da kan jeg ta det veldig pent med sykkelen i nærområdet.
Jeg hadde aldri drømt om at jeg skulle få en skade slik at jeg ikke kunne stille i en konkurranse. De som kjenner meg, vet jo det at å drive med slike fysiske utfordringer var ikke noe for Roar.
Uansett, vi kjører til Växjö og deltar sterkere på de sosiale "utfordringene" som blir der.
Det er også oppdaget at jeg har høyt blodtrykk. Det er ikke noe dramastisk med det. Skjer med mange som er hjertetransplanterte i den første tiden. Hadde det også når jeg lå på Rikshospitalet.
Ser ikke på dette som en stor nedtur. Skal mere til for at jeg skal miste motet. Dette tar jeg bare som noen trinn tilbake til "Start".

Mange skritt tilbake

Det er full stans i treningen. Det er ikke hjertet som er årsaken, men 2 ribbein. I 2008 måtte jeg ha en lungeoperasjon før jeg kunne settes på transplantasjonslista. Hadde noen bakterier på høyre lunge.Disse bakteriene kunne forårsake en stor infeksjon etter en transplantasjon, og det ville jeg ikke ha tålt. Antibiotika tok ikke knekken på bakteriene. Derfor måtte de fjernes kirurgisk.
Den eneste måten var å lage et "vindu" på høyre side. 2 ribben ble kuttet slik at det ble mulig å skrape bort infisert vev. Jeg vil for alltid ha en stor åpning i høyre side, eller "vindu mot verden".
I forrige uke skulle jeg kaste noe over gjerde. Det veide kanskje 200 gram. Det skulle jeg ikke ha gjort. I det samme jeg kastet var det som kniver stakk meg i ryggen. Ut over kvelden og i dagene etterpå har smertene bare øket på. Søndag fikk jeg oppkast.Kontaktet Rikshospitalet da jeg tenkte det kunne være symptomer på avstøting. Fikk klar beskjed; dersom jeg kaster opp mindre en 2 timer etter medisininntak, må jeg legges inn for å få medisiner intravenøst.
Fastlege min sendte meg til røntgen thorax. Der fant de ikke noe galt, og jeg ble henvist videre til CT. I mellomtiden er det bare å knaske sterke smertestillende tabletter, og holde kroppen mest mulig i ro. Selv det å snu seg litt i senga på natta, er et smertehel....For ikke å snakke om naturlige armbevegelser i forbindelse med daglige gjøremål.
Nå er jeg redd jeg ikke klarer å stille til start i Växjö om 3 uker. Det er trist dersom jeg ikke klarer det, men det er ikke et nederlag heller. Kommer nye muligheter senere. Når jeg blir bra skal jeg fortsette treningen.
En trøst å vite at jeg har mange gode venner som har lovet å holde meg med selskap - vi kan nyte et glass hvitvin eller 2 i sommersolen dersom jeg ikke kan stille til start! Eller som min nevø sa: det er viktig med druesukker og væske - og i hvitvin er det begge deler! Det som ikke dreper deg gjør deg sterkere! :))

Dette trodde jeg ikke for ca 8 måneder siden

Jeg var klar over at dersom jeg ble transplantert og transplantasjonen gikk bra, ville jeg bli frisk igjen. Men at det skulle gå så fort, hadde jeg ingen tro på.
Torsdag bestemte vi oss for å kjøpe inn materialer slik at vi kunne bygge en platting som har stått på "vent" i mange år.
Vi arbeidet på ettermiddag/kveldene torsdag og fredag samt lørdag. Da ble den ferdig.Så raskt hadde det ikke gått om jeg skulle ha gjort det alene. Takket være godt hjelp av Vigdis gikk det så fort.
Jeg merker at det er mye muskulatur i kroppen som ikke har vært i bruk på mange år. I dag smerter det i hofte, lår og legger. Egentlig en "god" smerte. Er godt å kjenne at jeg igjen kan arbeide. Eneste arbeidet jeg har klart i de siste årene har jo vært å bære betalingskortet mitt på gode dager, men var ofte at jeg også måtte gi det til Vigdis

Snart 17 mai

Siden torsdag har vi hatt besøk av Vigdis sin sønn m/kone og 3 barn på 1 - 4 - 7 år. De er aktive barn slik at det har foregått noe hele tiden. Det er godt å kjenne at jeg ikke er sliten. For min del kunne de gjerne ha vært her lenger, men en jente på 7 år skal gå i 17 mai tog på Nøtterøy. Da sa det seg selv at de måtte sette nesen hjemover i dag. Vi har koset oss sammen med voksne og barn de dagene de besøkte oss.
I dag er det ca 20 gr. Men i morgen er det lovet vanlig trøndervær, dvs regn og kjølig.
Vigdis og jeg tok en sykkeltur på ca en mil i dag. Jeg har sykkelcomputer slik at jeg ser fremgangen. Farten er øket, og jeg sykler lengre uten pustepauser. Det tar tid å få opp kondisen med bare 1,5 lunge. På denne distansen bruker jeg nå 15 minutter kortere tid enn jeg gjorde for bare få uker siden. Denne utviklingen er vi fornøyde med! Håper det blir mange sykkelturer i tiden fremover.
Vi er klare til 17 mai - blomster er plantet ute og flagget ligger klart til i morgen.

En stor helg har jeg lagt bak meg

Fredag kjørte vi til Moss. Jeg kjørte begge veier, var vel aldri i tvil om at jeg skulle klare turen.
Lørdag var det konfirmasjon til et barnebarn (Merethe) og søndag feiret vi at Kristoffer (barnebarn)fyller 18 år.
Senere på søndagen kjørte vi inn til Catosentret. Der var Åshild. Hun ble lungetransplantert noen uker etter at jeg fikk nytt hjerte. Dessverre fikk hun noen komplikasjoner. Jeg besøkte henne den dagen hun kom på sengeposten. Derfor var det STORT å se henne igjen nå. Jeg må bare innrømme at øyekroken var litt våt når hun demonstrerte hvor raskt hun var blitt til bens.
Mandag var det en rask "Harrytur" før vi satte kursen nordover. Kjørte Østerdalen, og vi lurer på når våren kommer. Det var "nullføre" og tett snødrev nesten hele veien fra Elverum til Ulsberg. Det beste av alt; jeg var ikke sliten da vi kom hjem!
En innholdsrik helg!

Boken kommer denne uka.

Når hjerte svikter – om livets maratonløp
Påkjenningene var store og langvarige de årene Roar var syk. I ettertid har jeg blitt klar over at jeg ikke hadde formidlet påkjenningene, mine bekymringer, min angst og fortvilelse godt nok til mine omgivelser. Det er heller ikke lett når en står midt oppe i situasjonen.
Hvordan kunne jeg forvente at andre skulle forstå hvor vanskelig jeg opplevde situasjonen når jeg ikke klarte å formidle det?
Skal det være mulig for andre å forstå hvor tøft dette har vært må de ha vært i tilsvarende situasjon selv. Ellers tror jeg ikke det er mulig.
Jeg tror det er en nyttig bok for alle som er, har vært eller skulle komme i en krevende pårørenderolle i forbindelse med alvorlig sykdom, eller som ønsker mer innsikt i hvordan pårørende har det i slike situasjoner.

Pris: 279 kroner
ISBN 9788292906

Her kan du kjøpe boken:
Licentia forlag: post@licentia.no
I din nærmeste bokhandler
Direkte til forfatteren: vnesgaa@online.no
Velger du å kjøpe boken direkte fra forfatter blir boken sendt så snart beløpet er registret inn på konto 9713 6288540
Husk å oppgi navn og adresse.

Omtale av boken:
En sannferdig historie om hvordan forfatteren har opplevd ektefellens mangeårige sykdom. Hun beskriver hvordan det opplevdes å leve med en mann som var alvorlig syk, og møte med helsevesenet sett fra en pårørendes ståsted. Vegen fra hjertesvikt til hjertetransplantasjon ble svært lang og med mange hindringer. Sykdomstidens utfordringer fortelles på en konkret måte med beskrivelser av dramatiske hendelser, oppturer, nedturer, angst og fortvilelse og hvordan de brukte humor og galgenhumor for å overleve.
En sterk historie som berører leseren.

Utdrag fra boken:
Aldri før hadde han vært så preget av pusteproblemene. Han var lettere blålig på leppene. Ambulansen kom og innleggelse var på nytt et faktum. Han hadde tankekjør, og spekulerte og gruet for hva som skulle skje videre. Han var veldig, veldig sliten nå. Øynene var tårevåte hele tiden.

Denne våren var usedvanlig slitsom. Mest på det psykiske planet. Jeg trodde en stund at jeg var i ferd med å bli dement. Jeg glemte navn og ord hele tiden. Ikke fikk jeg med meg alt som ble sagt heller. Hørte jeg på Dagsrevyen, klarte jeg ikke å få med meg innholdet. Var dette en begynnende demens, eller et utslag av at jeg bare var sliten? Jeg var så ufattelig sliten. Presset hadde vært, og fortsatt var det så enormt stort, og det hadde vart så lenge. Det hadde vært en fæl situasjon i lang tid. Sykdom hadde blitt det normale for oss. Kontinuerlig sykdom og en helsetilstand som var stabilt ustabil!

Ny bil og trener med sykkelen

Det er ikke så ofte jeg oppdaterer bloggen nå. Årsaken er rett og slett at fremgangen bare fortsetter sakte men sikkert.
Vinteren her i Trøndelag vil ikke gi seg så fort som ønskelig. For en uke siden kom det snø, og sykkelen måtte stå i boden.
I helga har vi syklet både lørdag og søndag. Jeg klarer å sykle lengre og lengre uten pustepause. Samtidig klarer jeg også å holde større hastighet over tid. Jeg sykler på bar asfalt. På stier og skogsveier er det fortsatt mye snø.
Jeg har også blitt mye bedre i magen. De sterke smertene er nesten borte. Håper jeg kan fortsette på den tablettdosen jeg bruker nå. Svaret får jeg en av de nærmeste dagene.

En av mine gode venner på Facebook som jeg har tilbrakt flere dager og netter sammen med - Ja! på St. Olavs hospital B8 ( hjertemedisink avd.) selvfølgelig!
Hun har 2 ganger i den siste tiden blitt intervjuet av Adresseavisa. Jeg er stolt av å ha henne som venn. Hun står frem og forteller om sin sykdom. Setter et ansikt på den. Hvis du vil lese mere kan du kopiere linken under,
http://www.adressa.no/nyheter/trondheim/article1473667.ece

Endelig på fredag fikk vi den nye bilen. En Nissan Qashqai, trøndere som bare tenker Karsk (dårlig heimebrent i kaffe), kaller den Karsk-kai.
Det har blitt noen prøveturer selvfølgelig for å bli kjent med den. En herlig bil å kjøre. Vi gleder oss til å kjøre til Moss med den om 2 uker.
Vi skal i konfirmasjon til et av mine mange barnebarn, men jeg håper vi får anledning å treffe en annen av mine facebookvenner. En dame (jeg har menn som venner også), som fikk transplantert lunger for noen måneder siden. Vi gleder oss begge til å treffe henne igjen. Sist Vigdis møtte henne, ventet hun på transplantasjon. Jeg besøkte henne på sengeposten den dagen hun kom dit etter lungetransplantasjonen.
PS! Vigdis går fortsatt å venter på at boken skal komme fra trykkeriet!